Det har vært en rar måned etter at hele verden ble rammet av Korona-epidemien. Norge har gått i dvale og hverdagen har vært mye mindre aktiv en normalt. Dette har gitt tid til noen nye erfaringer. En av dem er å lese denne boka. I dag vil jeg dele litt om den - og hvordan den boka og jeg går 20 år tilbake i tid faktisk.
Navnet Robert Hughes kom meg for øret sent på 90 tallet da jeg var student. Et eller annet sted snappet jeg opp at boka «The shock of the new» skulle være en hjørnesten for forståelse av moderne kunst. Jeg ville mer enn noe annet «forstå» moderne kunst. Jeg måtte lese den!
Boka fantes ikke på norsk, og den engelskspråklige utgaven var utsolgt fra forlaget. Biblioteket på Høgskolen i Telemark klarte omsider å skaffe meg et eksemplar. Etter uker med jobbing hadde jeg den endelig mellom hendene. Det var nesten høytid da jeg åpnet den for å lese, alene på min knøttlille hybel.
Jeg hadde lest kunsthistorie før, og enda så motivert jeg var syntes jeg ofte det var tungt. Tekstene var livløse og fremmede. De virket ikke interesserte i å kommunisere med meg. Denne boka var annerledes. Ordene grep meg, holdt meg fast og ledet meg til stadig nye forståelser og sammenhenger mellom kunst og verdenshistorie. Det hele foregikk på engelsk. Jeg forstod språket nok til å få med meg de store linjene, men etter som begeistringen økte jeg ville helt til bunns.
Det endte med at jeg satte i gang å oversette. Slo opp hvert ord jeg ikke forstod, formulerte setninger og avsnitt på mitt eget språk. Arbeidet gav meg enorm glede, men det tok lang tid. Jeg kom bare gjennom første kapittel før lånetiden var ute. Boka ble levert tilbake, men jeg glemte den aldri. Alltid seinere, hvis jeg har vært innom bokhandler eller antikvariater, har jeg lett etter et eksemplar. Aldri har jeg funnet et. Jeg kunne nesten ikke tro de var sant da den kom nytt opplag i 2019. Nå har jeg et eksemplar til odel og eie og det føles som en skatt.
Boka «The shock of the new» ble gitt ut etter at Hughes først produserte en TV serie om moderne kunst for BBC under samme navn. Serien gikk på TV i 1980 og ble en kjempesuksess. Jeg har av nysgjerrighet sett et par episoder på Youtube. Med dårlig lyd og bildekvalitet fremstår de dessverre nokså utgått på dato. Hughes selv, pedagogisk doserende i blazer og slips, virker noe pretensiøs. Hele stilen i programmet blir intens og påtrengende. Boka derimot, står seg godt for ettertiden. Så er den da også av flere betegnet som «den beste helhetlige framstillingen av moderne kunst som noen gang er skrevet».
Hughes fortalte om moderne kunst mer begeistret og velformulert en noen andre. Han beskrev i fargerike vendinger hvordan moderne kunst og samfunn utviklet seg sammen fram til midten av 1900 tallet. Hughes selv framheves som fargerik, ærlig, nådeløs og grunnleggende konservativ. Ikke minst viste han for verden at kunstkritiske tekster samtidig kan være god litteratur. Hans kraftfulle og samtidig elegante språk er sammenlignet med William Shakespeare og George Bernhard Shaw! Om du er enig elle ikke i hans påstander om kunst kjeder du deg uansett ikke som leser.
For Hughes selv var fortellingen om den moderne kunsten langt på vei trist historie. Han var svært opprørt over hvordan kunst på 80-tallet i stadig økende grad ble et leketøy for markedskrefter, og kunstnerne redusert til aktører som kynisk manipulerte dette markedet.
Det er 40 år siden «The shock of the new» ble utgitt og ca 20 siden jeg leste den for første gang. Nå har jeg begynt på nytt, og i skrivende stund er jeg ferdig med tredje kapittel. Jeg blir like begeistret denne gangen og får nok en gang lyst til å oversette hele teksten, linje for linje, slik at jeg kant trenge inn i hver millimeter av budskapet. Jeg har ikke begynt på den jobben ennå. Jeg motstår til og med fristelsen til å slå opp enkeltord foreløpig. Første oppgave er å komme gjennom boka fra start til slutt. Så skal jeg lese den på nytt, og det sal gjøres grundigere. Det kommer til å ta tid, og det vil jeg at det skal gjøre. Jeg vil være sammen med Robert Hughes lenge.